Noen tendenser
- Suksess med boken ”Sofies verden” (1991) av den norske læreren Jostein Gaarder. Solgt over 15 millioner eksemplarer på verdensbasis.
- Økende interesse for norsk samtidslitteratur det siste tiåret.
- 1990-tallets litteratur er tuftet på hele den norske litteraturhistorien, men kanskje særlig tydelig på litteraturen i de nærmeste foregående to tiårene.
- Skarpt brudd mellom det «dogmatiske», «politiske» og «radikale»
- 1980 – årene ga sterkere rom for skildringer både av kjærlighet og død og andre menneskelige tildragelser enn 1970 – årene, men det ble ikke bare disse begrepene som kom til å prege tiåret.
Lyrikkens nye popularitet
- Lyrikken utviklet seg i det modernistiske formspråket etter krigen
- Olav H.Hauge
- Rolf Jacobsen
- Lars Saabye Christensen
- Satt musikk til diktene
- Multikunstnere: Lars Saabye Christensen, Arild Nyquist og Jan Erik Vold
- Publikum strømmer til når forfattere leser opp dikt
- Tor Ulven = stor anerkjennelse
Noen veteraner
- Realistisk trend i 1970 – årene
- Tradisjonell psykologisk realisme, eksperimentelle former og mer tydelige modernistiske skrivemåter
- 1980 – årene: forlengelse av trenden, og en rendyrking av nye trekk
- Knut Faldbakken, Karsten Alnæs og Ketil Bjørnstad skrev moderne
- Bjørg Vik og Gerd Brantenberg: realistiske og psykologisk troverdige kvinne – og samfunnsskildringer
- Viks bøker er oversatt til mer enn 30 språk
- Brantenberg: det homofile menneskets rett til både kjærlighet og respekt
- Cecilie Løveid og Kjartan Fløgstad
- Stykket om Vidkun Quislings kone Maria skapte debatt i 1994
- Kjartan Fløgstad: samfunnskritisk
- Dag Solstad - Nordisk Råds Litteraturpris- Skildre samtidsbevisstheten
Kriminalitet og litteratur
- Yngre forfattere prøvde seg innenfor krim- sjangeren fra 1980 – årene.
- 1990 – årene = tiåret for kvinnelige krimforfattere
- Jon Michelet (politiske krim – romanen på norsk)
- Kjartan Fløgstad (tok inspirasjon fra den amerikanske detektivroman)
- Gunnar Staalesen (Varg Veum)
- Roman forfattere etablerte seg også som krimforfattere
- Kjente kvinnelige krimforfattere: Kim Småge, Anne Holt, Pernille Rygg, Kjersti Scheen, Unni Lindell og Karin Fossum
- ”Moderne heimstaddikting” (stedbundne krimromaner)
- Krimsjangere får mye oppmerksomhet
Fantasi og litteratur
- Den fantasibaserte fortellingen har fått rommeligere kår og flere bidragsytere (blant annet Tor Åge Bringsværd og Mari Osmundsen)
- Langt flere forfattere er ”språkbevisste”
- Mange forfatternavn kan nevnes
- Bringsværd: bruker romanene til å stille spørsmål ved livet, kjærligheten, forgjengeligheten
- Osmundsen: ”hverdagens overtro”
Språkbevisst litteratur
- Oppbrudd fra det realistiske.
- Jan Kjærstad – ønske om å gi en totalpresentasjon av det ”norske” og av levemåter og vaner.
- Kjærstad – Henrik Steffens prisen 1998
- Jon Fosse går så tett inn på virkeligheten og hverdagen i sine romaner at han skaper en slags superrealisme
- Kjell Askildsen og Øystein Lønn – utviklet en novellekunst av sobert (begge prisbelønt)
- Vigdis Hjort – skrev både for barn og voksne
- Hanne Ørstadvik – forholdet mellom mor og barn
- Sissel Lie – modernistiske, men poetiske romaner inspirert av eventyr og myter
Fortellingens evinge liv
- Norge er i ferd med å stable på beina en romantradisjon som først har fått skikkelig tilsig etter 1970 – årene
- Herbjørg Wassmo – mest leste og best likte forfatter i Norge
- Liv Køltzow – modernistisk novellist, argumenterende feminist og nyansert psykologisk romanskribent
- 70-tallet hadde sitt kvinneår og sin høyrøstede og agitasjonsvennlige kvinnekamp, og en rekke kvinnelige forfattere som skrev seg inn i litteraturhistorien
- Anne Karin Elstad – setter kvinnelivets disharmoni på det litterære kartet
- En ny generasjonsstemme like før slutten av 90 – årene
Litteraturen i framtiden
- Utsikten for en fornyelse av den norske litteratur mot det nye tiårsskiftet, hundreårsskiftet og tusenårsskiftet er lovende
- En form for kreativ orden («realisme») og en form for kreativt kaos («fantasi»)
- Må være nasjonale og kulturelt reseptive.
søndag 24. mai 2009
«Råneren» snakker dialekt og «sossen» knoter
Dette er et sammendrag fra artikkelen om dialektutvikling blant ungdom på Tynset og Røros. Artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon (Dagbladet).
Språkforskeren Unn Røyneland har undersøkt hvordan ungdommer snakker i stasjonsbyen Tynset og byen Røros som ligger fem mil unna Tynset. Røyneland har kommet frem til at ungdommer bruker ulike dialektformer for å vise hvor de føler de hører hjemme sosialt. Ungdommer endrer språkbruk både bevisst og ubevisst, og de tar identitetsvalg gjennom dialektsbruken. Eksempler som blir brukt er at sossene og skaterne vil vise hvem de orienterer seg mot, mens rånerne vil signalisere at de tilhører en helt annen gruppe med språket sitt.
Det at ungdommene beholder dialekten til de forrige generasjonene henger sammen med hvor stolt man er av hjemstedet og dialekten der.
På Røros har dialekten tilhørt det trønderske målføret, og tynsetingen har snakket østerdøl, men det gjør de ikke lenger. Tynsetingen har holdt på noen få særtrekk, men ellers kan det høres ut som de kommer fra Oslos østkant.
Ungdommene som språkforskeren Røyneland snakket med delte seg inn i grupper. Disse gruppene har Røyneland samlet inn i fire hovedkategorier:
1. Rånerne (Tynset), eller busen (det lokale ordet for råner på Røros) er de mest tradisjonsorienterte. De er også de mest positive til dialekt. Rånerne er mer opptatt av lokal natur og kultur, vil gjerne bli boende i bygda og snakker det som blir sett på som den tradisjonelle dialekten.
2. Kultur- og samfunnsinteresserte ungdom. De er både lokalt og urbant orientert. De vil gjerne holde på den opprinnelige dialekten, men de holder ikke så godt på den som de kanskje tror.
3. Idrettsgjengen er mobil og urban orientert. Men de er også lokale gjennom idretten de deltar i.
4. Sossen og skaterne er den gruppen som vil/skal vekk fortest mulig. De er mest negativt innstilt til hjemstedet og opptatt av urbane trender. De snakker mest avslepent i forhold til den opprinnelige dialekten.
I Tynset så er det mange som ikke kjenner til noen dialekt. Tynset ble invadert av folk utenbygds fra begynnelsen av 1900- tallet.
Stasjonsbyen ble invadert av folks utenbygds fra på begynnelsen av 1900-tallet. Rørosbanen (jernbanelinje) skulle bygges ut, og dermed ble sentrum overnattingsplass for reisende. Dette var med på å påvirke språket.
På 1970-tallet kom det andre urbane innflyttningsbølgen. Denne bølgen ser ut til å ha spilt større rolle på Tynset enn på Røros. Språket ble da enda likere bokmål. I dag forsetter denne prosessen, og de snakker mer avslepent på Tynset nå enn i tida etter jernbaneutbyggingens dager.
I Røros er situasjonen en annen. Ungdom der snakker også en annen dialekt enn foreldregenerasjonen, men i mindre grad. På Røros snakker de fortsatt trøndersk.
Røyneland mener at lokalt særpreg er en grunn til at busatte på Røros holder på dialekten i større grad enn på Tynset og andre steder. På Røros er de mer stolte over hjemstedet og dialekten, og graden av positiv identitetsfølelse tilknyttet til stedet spiller en rolle.
Røros lever av å selge historie og tradisjoner til turistene. Røros er gruvebyen med en fascinerende historie og en dialekt som brukes når det skal reklameres for plassen. Dette er med på å motivere innbyggerne til å holde på dialekten, fordi turistene forventer å høre den når de kommer til Røros.
Tynset er ikke profilert på samme måte. Her nevner folk heller det «stygge rådhuset» og den store sparken.
Hypotesen til Røyneland er at det har skjedd en regionalisering. Tynset har nærmet seg Oslo og Røros har nærmet seg Trondheim. I språkutviklingen skjer det ofte på denne måten, storbyene sluker dialekten i områdene rundt.
Når det kommer til dialektutviklingen her på Tjelta så legger jeg merke til at det fins flere forskjellige dialekter her. Jeg merker at det som har mye å si her, er om du er født og oppvokst på Tjelta, eller om du er tilflytter. På Tjelta så er det mange byggefelt, også er det gårder som er litt spredte rundt i områdene rundt byggefeltene. Bøndene snakker mer jærsk enn folk fra byggefeltene. Jeg merker også at mange av tilflytterne er fra Stavanger – området, noe som påvirker dialekten her.
Når det kommer til min egen dialekt, så har jeg alltid snakket Stavangersk, fordi min mor er der i fra. Men når jeg begynte å spille fotball på Klepp, så endret jeg mye på dialekten min, og begynte å snakke mye mer ”grovere”.
Sammendraget er fra denne nettsiden: http://www.dagbladet.no/magasinet/2005/05/31/433345.html
Språkforskeren Unn Røyneland har undersøkt hvordan ungdommer snakker i stasjonsbyen Tynset og byen Røros som ligger fem mil unna Tynset. Røyneland har kommet frem til at ungdommer bruker ulike dialektformer for å vise hvor de føler de hører hjemme sosialt. Ungdommer endrer språkbruk både bevisst og ubevisst, og de tar identitetsvalg gjennom dialektsbruken. Eksempler som blir brukt er at sossene og skaterne vil vise hvem de orienterer seg mot, mens rånerne vil signalisere at de tilhører en helt annen gruppe med språket sitt.
Det at ungdommene beholder dialekten til de forrige generasjonene henger sammen med hvor stolt man er av hjemstedet og dialekten der.
På Røros har dialekten tilhørt det trønderske målføret, og tynsetingen har snakket østerdøl, men det gjør de ikke lenger. Tynsetingen har holdt på noen få særtrekk, men ellers kan det høres ut som de kommer fra Oslos østkant.
Ungdommene som språkforskeren Røyneland snakket med delte seg inn i grupper. Disse gruppene har Røyneland samlet inn i fire hovedkategorier:
1. Rånerne (Tynset), eller busen (det lokale ordet for råner på Røros) er de mest tradisjonsorienterte. De er også de mest positive til dialekt. Rånerne er mer opptatt av lokal natur og kultur, vil gjerne bli boende i bygda og snakker det som blir sett på som den tradisjonelle dialekten.
2. Kultur- og samfunnsinteresserte ungdom. De er både lokalt og urbant orientert. De vil gjerne holde på den opprinnelige dialekten, men de holder ikke så godt på den som de kanskje tror.
3. Idrettsgjengen er mobil og urban orientert. Men de er også lokale gjennom idretten de deltar i.
4. Sossen og skaterne er den gruppen som vil/skal vekk fortest mulig. De er mest negativt innstilt til hjemstedet og opptatt av urbane trender. De snakker mest avslepent i forhold til den opprinnelige dialekten.
I Tynset så er det mange som ikke kjenner til noen dialekt. Tynset ble invadert av folk utenbygds fra begynnelsen av 1900- tallet.
Stasjonsbyen ble invadert av folks utenbygds fra på begynnelsen av 1900-tallet. Rørosbanen (jernbanelinje) skulle bygges ut, og dermed ble sentrum overnattingsplass for reisende. Dette var med på å påvirke språket.
På 1970-tallet kom det andre urbane innflyttningsbølgen. Denne bølgen ser ut til å ha spilt større rolle på Tynset enn på Røros. Språket ble da enda likere bokmål. I dag forsetter denne prosessen, og de snakker mer avslepent på Tynset nå enn i tida etter jernbaneutbyggingens dager.
I Røros er situasjonen en annen. Ungdom der snakker også en annen dialekt enn foreldregenerasjonen, men i mindre grad. På Røros snakker de fortsatt trøndersk.
Røyneland mener at lokalt særpreg er en grunn til at busatte på Røros holder på dialekten i større grad enn på Tynset og andre steder. På Røros er de mer stolte over hjemstedet og dialekten, og graden av positiv identitetsfølelse tilknyttet til stedet spiller en rolle.
Røros lever av å selge historie og tradisjoner til turistene. Røros er gruvebyen med en fascinerende historie og en dialekt som brukes når det skal reklameres for plassen. Dette er med på å motivere innbyggerne til å holde på dialekten, fordi turistene forventer å høre den når de kommer til Røros.
Tynset er ikke profilert på samme måte. Her nevner folk heller det «stygge rådhuset» og den store sparken.
Hypotesen til Røyneland er at det har skjedd en regionalisering. Tynset har nærmet seg Oslo og Røros har nærmet seg Trondheim. I språkutviklingen skjer det ofte på denne måten, storbyene sluker dialekten i områdene rundt.
Når det kommer til dialektutviklingen her på Tjelta så legger jeg merke til at det fins flere forskjellige dialekter her. Jeg merker at det som har mye å si her, er om du er født og oppvokst på Tjelta, eller om du er tilflytter. På Tjelta så er det mange byggefelt, også er det gårder som er litt spredte rundt i områdene rundt byggefeltene. Bøndene snakker mer jærsk enn folk fra byggefeltene. Jeg merker også at mange av tilflytterne er fra Stavanger – området, noe som påvirker dialekten her.
Når det kommer til min egen dialekt, så har jeg alltid snakket Stavangersk, fordi min mor er der i fra. Men når jeg begynte å spille fotball på Klepp, så endret jeg mye på dialekten min, og begynte å snakke mye mer ”grovere”.
Sammendraget er fra denne nettsiden: http://www.dagbladet.no/magasinet/2005/05/31/433345.html
torsdag 5. mars 2009
Kilder
Her er en oversikt over kildene jeg har brukt i særemnet:
- Falne engler – Gunnar Staalesen – Gyldendal
- Varg Veum, Falne engler (2007) – Misofilm
- http://no.wikipedia.org/wiki/Gunnar_Staalesen (26.02.09)
- http://www.vargveum.no/Default.aspx?tabid=507&subtabid=547 (2.3.09)
- http://home.online.no/~tofurnes/litt/emnet.html (26.02.09)
- Spenn –VG 3 – Cappelen 2008 - Anne Lise Jomisko, Tommy Moum, Marianne Texmo (1.3.09)
- http://www.filmweb.no/bilder/multimedia/archive/00122/Bilde_2_Varg_Veum_-_122908b.jpg (bilde, 2.3.09)
- http://www.vg.no/uploaded/image/bilderigg/2008/04/09/1207711120509_408.jpg (bilde, 2.3.09)
- http://www.familia-antikvariat.no/bilder/falne%20engler%202103.jpg (bilde, 2.3.09)
- http://www.levanger.kommune.no/festiviteten/images_4/varg_veum_falne_engler_x.jpg (bilde, 2.3.09)
tirsdag 3. mars 2009
Fordypningsoppgaven mot slutten…
Nå går fordypningsoppgaven mot slutten, og jeg er godt i gang med forberedelsen til fremføringen. Jeg har lest boken ”Falne engler” en gang, og sett filmen to ganger. Problemstillingen jeg har valg er ”Hvordan blir hovedpersonen Varg Veum fremstilt i boken og filmen Falne engler”. Jeg skal da sammenligne, og finne likheter og ulikheter om hvordan Varg Veum blir fremstilt.
mandag 2. mars 2009
lørdag 14. februar 2009
Filmmusikk
Når du jobber med filmadaptasjoner av bøker, så er det slående hvor diskriminert lydsiden av filmen blir, i følge Siss Vik. Det er flere grunner til lydens svake posisjon i filmteori. Historisk sett er film først og fremst bevegelige bilder, og lyden er ikke en essensiell del av filmen. Musikk har tradisjonelt bare ligget i bakgrunnen på film og vært effektfull uten at vi har tenkt og reflektert over den.
Musikk og lyd har alltid vært en viktig del av film, og lydfilmen har til en viss grad videreført og utviklet tradisjonen fra stumfilm. Det er nemlig slik at dyktige filmmusikkvitere legger merke til, og er oppmerksomme på at en stumfilm oftest slett ikke var stum, men ble akkompagnert i kinolokalet av fortellere, piano og effektmakere.
Det er mange avgjørelser for en filmskaper å ta når han legger lyd på en film. Det er både praktiske, stilistiske og fortellermessige avgjørelser som må bli tatt for å skape et helhetlig produkt. Noen av filmskaperne er motivert av kunstneriske ønsker, andre økonomiske og praktiske rammer eller markedsføringshensyn.
Et av filmens problem er hvordan den skal fremstille følelser og sjelsliv på en naturlig måte. Her kan musikk være et viktig hjelpemiddel for å få frem den følelsen. Når musikk blir satt til bevegelige bilder får den nye betydninger fordi det oppstår en ny, audio – visuell tegntype. Når musikk settes til film er den med på å sterke det visuelle uttrykket, og styrker bildenes betydning. Om en scene oppfattes som skummel eller komisk, er i mange tilfeller avhengig av musikksettingen.
Musikk kan på forskjellige vis karakterisere en person. Den kan gi en dybde til en karakter med å utfylle han/henne med egenskaper som vi ikke ser, eller den kan være ironisk. Musikk kan også formidle en karakters følelse uten å fordreie lyden på noen måte.
Det som er viktig, er å innse at filmmusikk alltid har en eller annen innvirkning på bildenes og talens betydning, og at den kan utføre en rekke funksjoner, fra karakterbeskrivelse til ironisk kommentar.
Kilder:
Bjørkvold, Jan Roar: Fra Akropolis til Hollywood, Freidig Forlag, Oslo, 1988 Chatman, Seymour:
Coming to Terms: The Rhetoric of Narrative in Fiction and Film, London and Ithaca, Cornell University Press, 1990
Gorbman, Claudia: Unheard Melodies: Narrative Film Music, British Film Institute, London, 1987
Langkjær, Birger: Filmlyd og filmmusikk: Fra klassisk til moderne film, Museum Tusculanums Forlag, København, 1996
Sammendraget er laget av stoffet på denne siden: http://foreninger.uio.no/boygen/film.htmltorsdag 12. februar 2009
Medieadapsjon
Historie og diskurs
Historie er HVA fortellingen handler om, diskursen er hvordan dette er fremstilt.
Eide Mønster sier det slik: "Med omgrepet diskurs siktar vi til den ferdig forma teksten: novella, romanen, filmen. Diskursen er den filmen vi ser, den teksten vi les, slik filmskaparen eller forfattaren har komponert han. Historia er den synkrone serien av hendingar, innhaldet i forteljinga trekt ut av diskursen og ordna kronologisk. "
Diskurs
Viktig virkemiddel i romanen/fortellingen er ordvalget (kan være rytmisk, suggererende, abstrakt osv.) - fortellingen formidles gjennom ord. I filmen så formidles handlingen gjennom valg av kameravinkel, klipping, musikk. Når bok blir til film er det et diskursivt grep som kan brukes, som er rekkefølgen handlingen blir presentert i. Andre elementer lar seg ikke enkelt overføres (eks. en forfatters valg av beskrivende adjektiv).
Noen film-spesifikke termer:
Establishing shot
Establishing shot betyr etableringsbilde. Etableringsbilde er når det angir hvor vi er og eventuelt tidsrom (dag, kveld, natt). Det er veldig typisk for film, men også i tegneseriestriper at en veksler mellom oversiktsbilder som i etableringsbildet, nærbilder.
Klipping av kontinuitetssekvenser
En scene blir som regel satt sammen av mange filmklipp, og vi legger som regel ikke merke til overgangen fra er klipp til et annet i en film.
180 - graders regelen
180 – graders regelen er scener som ofte består av to mennesker som snakker sammen. Det er visse regler som følges for hvordan det skal filmes og klippes slik at vi tilskuere ikke skal bli ”forvirret”. Det samme vil gjelde for tegneserier.
Forankring og avløysing.
Disse ordene einer seg spesielt for tegneserier (når du skal se på samspillet mellom verbaltekst og bilde i en tegneserie).
Forankring er ei avgrensing av tallet på mulige tolkninger. Det motsatte, når verbalteksten forteller noe som ikke fins i bildet, slik at det tilfører noe nytt til helskapen, kalles for avløysing.
Redundans og samspell
Redundans er når du får følelsen av å få samme informasjon to ganger. I tegneserier er det ikke så vanlig med redundans.
Verbaltekst og bilde gir begge informasjoner, og slik blir det et tydeligere samspill mellom verbalteksten og bilde.
Kilder:
Frederik Hestvold: Når bok blir film (Biblioteksentralen 2007)
Magne Eide Møster "Å fortelje med film"
Stein Homboe Erichsen: Mediedesign 3.0 (Gan Aschehoug, 2007)
Sammendraget er laget av stoffet på denne siden: http://docs.google.com/Doc?id=dhqjd29q_475hhw245dc
Historie er HVA fortellingen handler om, diskursen er hvordan dette er fremstilt.
Eide Mønster sier det slik: "Med omgrepet diskurs siktar vi til den ferdig forma teksten: novella, romanen, filmen. Diskursen er den filmen vi ser, den teksten vi les, slik filmskaparen eller forfattaren har komponert han. Historia er den synkrone serien av hendingar, innhaldet i forteljinga trekt ut av diskursen og ordna kronologisk. "
Diskurs
Viktig virkemiddel i romanen/fortellingen er ordvalget (kan være rytmisk, suggererende, abstrakt osv.) - fortellingen formidles gjennom ord. I filmen så formidles handlingen gjennom valg av kameravinkel, klipping, musikk. Når bok blir til film er det et diskursivt grep som kan brukes, som er rekkefølgen handlingen blir presentert i. Andre elementer lar seg ikke enkelt overføres (eks. en forfatters valg av beskrivende adjektiv).
Noen film-spesifikke termer:
Establishing shot
Establishing shot betyr etableringsbilde. Etableringsbilde er når det angir hvor vi er og eventuelt tidsrom (dag, kveld, natt). Det er veldig typisk for film, men også i tegneseriestriper at en veksler mellom oversiktsbilder som i etableringsbildet, nærbilder.
Klipping av kontinuitetssekvenser
En scene blir som regel satt sammen av mange filmklipp, og vi legger som regel ikke merke til overgangen fra er klipp til et annet i en film.
180 - graders regelen
180 – graders regelen er scener som ofte består av to mennesker som snakker sammen. Det er visse regler som følges for hvordan det skal filmes og klippes slik at vi tilskuere ikke skal bli ”forvirret”. Det samme vil gjelde for tegneserier.
Forankring og avløysing.
Disse ordene einer seg spesielt for tegneserier (når du skal se på samspillet mellom verbaltekst og bilde i en tegneserie).
Forankring er ei avgrensing av tallet på mulige tolkninger. Det motsatte, når verbalteksten forteller noe som ikke fins i bildet, slik at det tilfører noe nytt til helskapen, kalles for avløysing.
Redundans og samspell
Redundans er når du får følelsen av å få samme informasjon to ganger. I tegneserier er det ikke så vanlig med redundans.
Verbaltekst og bilde gir begge informasjoner, og slik blir det et tydeligere samspill mellom verbalteksten og bilde.
Kilder:
Frederik Hestvold: Når bok blir film (Biblioteksentralen 2007)
Magne Eide Møster "Å fortelje med film"
Stein Homboe Erichsen: Mediedesign 3.0 (Gan Aschehoug, 2007)
Sammendraget er laget av stoffet på denne siden: http://docs.google.com/Doc?id=dhqjd29q_475hhw245dc
Abonner på:
Innlegg (Atom)