Noen tendenser
- Suksess med boken ”Sofies verden” (1991) av den norske læreren Jostein Gaarder. Solgt over 15 millioner eksemplarer på verdensbasis.
- Økende interesse for norsk samtidslitteratur det siste tiåret.
- 1990-tallets litteratur er tuftet på hele den norske litteraturhistorien, men kanskje særlig tydelig på litteraturen i de nærmeste foregående to tiårene.
- Skarpt brudd mellom det «dogmatiske», «politiske» og «radikale»
- 1980 – årene ga sterkere rom for skildringer både av kjærlighet og død og andre menneskelige tildragelser enn 1970 – årene, men det ble ikke bare disse begrepene som kom til å prege tiåret.
Lyrikkens nye popularitet
- Lyrikken utviklet seg i det modernistiske formspråket etter krigen
- Olav H.Hauge
- Rolf Jacobsen
- Lars Saabye Christensen
- Satt musikk til diktene
- Multikunstnere: Lars Saabye Christensen, Arild Nyquist og Jan Erik Vold
- Publikum strømmer til når forfattere leser opp dikt
- Tor Ulven = stor anerkjennelse
Noen veteraner
- Realistisk trend i 1970 – årene
- Tradisjonell psykologisk realisme, eksperimentelle former og mer tydelige modernistiske skrivemåter
- 1980 – årene: forlengelse av trenden, og en rendyrking av nye trekk
- Knut Faldbakken, Karsten Alnæs og Ketil Bjørnstad skrev moderne
- Bjørg Vik og Gerd Brantenberg: realistiske og psykologisk troverdige kvinne – og samfunnsskildringer
- Viks bøker er oversatt til mer enn 30 språk
- Brantenberg: det homofile menneskets rett til både kjærlighet og respekt
- Cecilie Løveid og Kjartan Fløgstad
- Stykket om Vidkun Quislings kone Maria skapte debatt i 1994
- Kjartan Fløgstad: samfunnskritisk
- Dag Solstad - Nordisk Råds Litteraturpris- Skildre samtidsbevisstheten
Kriminalitet og litteratur
- Yngre forfattere prøvde seg innenfor krim- sjangeren fra 1980 – årene.
- 1990 – årene = tiåret for kvinnelige krimforfattere
- Jon Michelet (politiske krim – romanen på norsk)
- Kjartan Fløgstad (tok inspirasjon fra den amerikanske detektivroman)
- Gunnar Staalesen (Varg Veum)
- Roman forfattere etablerte seg også som krimforfattere
- Kjente kvinnelige krimforfattere: Kim Småge, Anne Holt, Pernille Rygg, Kjersti Scheen, Unni Lindell og Karin Fossum
- ”Moderne heimstaddikting” (stedbundne krimromaner)
- Krimsjangere får mye oppmerksomhet
Fantasi og litteratur
- Den fantasibaserte fortellingen har fått rommeligere kår og flere bidragsytere (blant annet Tor Åge Bringsværd og Mari Osmundsen)
- Langt flere forfattere er ”språkbevisste”
- Mange forfatternavn kan nevnes
- Bringsværd: bruker romanene til å stille spørsmål ved livet, kjærligheten, forgjengeligheten
- Osmundsen: ”hverdagens overtro”
Språkbevisst litteratur
- Oppbrudd fra det realistiske.
- Jan Kjærstad – ønske om å gi en totalpresentasjon av det ”norske” og av levemåter og vaner.
- Kjærstad – Henrik Steffens prisen 1998
- Jon Fosse går så tett inn på virkeligheten og hverdagen i sine romaner at han skaper en slags superrealisme
- Kjell Askildsen og Øystein Lønn – utviklet en novellekunst av sobert (begge prisbelønt)
- Vigdis Hjort – skrev både for barn og voksne
- Hanne Ørstadvik – forholdet mellom mor og barn
- Sissel Lie – modernistiske, men poetiske romaner inspirert av eventyr og myter
Fortellingens evinge liv
- Norge er i ferd med å stable på beina en romantradisjon som først har fått skikkelig tilsig etter 1970 – årene
- Herbjørg Wassmo – mest leste og best likte forfatter i Norge
- Liv Køltzow – modernistisk novellist, argumenterende feminist og nyansert psykologisk romanskribent
- 70-tallet hadde sitt kvinneår og sin høyrøstede og agitasjonsvennlige kvinnekamp, og en rekke kvinnelige forfattere som skrev seg inn i litteraturhistorien
- Anne Karin Elstad – setter kvinnelivets disharmoni på det litterære kartet
- En ny generasjonsstemme like før slutten av 90 – årene
Litteraturen i framtiden
- Utsikten for en fornyelse av den norske litteratur mot det nye tiårsskiftet, hundreårsskiftet og tusenårsskiftet er lovende
- En form for kreativ orden («realisme») og en form for kreativt kaos («fantasi»)
- Må være nasjonale og kulturelt reseptive.
søndag 24. mai 2009
«Råneren» snakker dialekt og «sossen» knoter
Dette er et sammendrag fra artikkelen om dialektutvikling blant ungdom på Tynset og Røros. Artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon (Dagbladet).
Språkforskeren Unn Røyneland har undersøkt hvordan ungdommer snakker i stasjonsbyen Tynset og byen Røros som ligger fem mil unna Tynset. Røyneland har kommet frem til at ungdommer bruker ulike dialektformer for å vise hvor de føler de hører hjemme sosialt. Ungdommer endrer språkbruk både bevisst og ubevisst, og de tar identitetsvalg gjennom dialektsbruken. Eksempler som blir brukt er at sossene og skaterne vil vise hvem de orienterer seg mot, mens rånerne vil signalisere at de tilhører en helt annen gruppe med språket sitt.
Det at ungdommene beholder dialekten til de forrige generasjonene henger sammen med hvor stolt man er av hjemstedet og dialekten der.
På Røros har dialekten tilhørt det trønderske målføret, og tynsetingen har snakket østerdøl, men det gjør de ikke lenger. Tynsetingen har holdt på noen få særtrekk, men ellers kan det høres ut som de kommer fra Oslos østkant.
Ungdommene som språkforskeren Røyneland snakket med delte seg inn i grupper. Disse gruppene har Røyneland samlet inn i fire hovedkategorier:
1. Rånerne (Tynset), eller busen (det lokale ordet for råner på Røros) er de mest tradisjonsorienterte. De er også de mest positive til dialekt. Rånerne er mer opptatt av lokal natur og kultur, vil gjerne bli boende i bygda og snakker det som blir sett på som den tradisjonelle dialekten.
2. Kultur- og samfunnsinteresserte ungdom. De er både lokalt og urbant orientert. De vil gjerne holde på den opprinnelige dialekten, men de holder ikke så godt på den som de kanskje tror.
3. Idrettsgjengen er mobil og urban orientert. Men de er også lokale gjennom idretten de deltar i.
4. Sossen og skaterne er den gruppen som vil/skal vekk fortest mulig. De er mest negativt innstilt til hjemstedet og opptatt av urbane trender. De snakker mest avslepent i forhold til den opprinnelige dialekten.
I Tynset så er det mange som ikke kjenner til noen dialekt. Tynset ble invadert av folk utenbygds fra begynnelsen av 1900- tallet.
Stasjonsbyen ble invadert av folks utenbygds fra på begynnelsen av 1900-tallet. Rørosbanen (jernbanelinje) skulle bygges ut, og dermed ble sentrum overnattingsplass for reisende. Dette var med på å påvirke språket.
På 1970-tallet kom det andre urbane innflyttningsbølgen. Denne bølgen ser ut til å ha spilt større rolle på Tynset enn på Røros. Språket ble da enda likere bokmål. I dag forsetter denne prosessen, og de snakker mer avslepent på Tynset nå enn i tida etter jernbaneutbyggingens dager.
I Røros er situasjonen en annen. Ungdom der snakker også en annen dialekt enn foreldregenerasjonen, men i mindre grad. På Røros snakker de fortsatt trøndersk.
Røyneland mener at lokalt særpreg er en grunn til at busatte på Røros holder på dialekten i større grad enn på Tynset og andre steder. På Røros er de mer stolte over hjemstedet og dialekten, og graden av positiv identitetsfølelse tilknyttet til stedet spiller en rolle.
Røros lever av å selge historie og tradisjoner til turistene. Røros er gruvebyen med en fascinerende historie og en dialekt som brukes når det skal reklameres for plassen. Dette er med på å motivere innbyggerne til å holde på dialekten, fordi turistene forventer å høre den når de kommer til Røros.
Tynset er ikke profilert på samme måte. Her nevner folk heller det «stygge rådhuset» og den store sparken.
Hypotesen til Røyneland er at det har skjedd en regionalisering. Tynset har nærmet seg Oslo og Røros har nærmet seg Trondheim. I språkutviklingen skjer det ofte på denne måten, storbyene sluker dialekten i områdene rundt.
Når det kommer til dialektutviklingen her på Tjelta så legger jeg merke til at det fins flere forskjellige dialekter her. Jeg merker at det som har mye å si her, er om du er født og oppvokst på Tjelta, eller om du er tilflytter. På Tjelta så er det mange byggefelt, også er det gårder som er litt spredte rundt i områdene rundt byggefeltene. Bøndene snakker mer jærsk enn folk fra byggefeltene. Jeg merker også at mange av tilflytterne er fra Stavanger – området, noe som påvirker dialekten her.
Når det kommer til min egen dialekt, så har jeg alltid snakket Stavangersk, fordi min mor er der i fra. Men når jeg begynte å spille fotball på Klepp, så endret jeg mye på dialekten min, og begynte å snakke mye mer ”grovere”.
Sammendraget er fra denne nettsiden: http://www.dagbladet.no/magasinet/2005/05/31/433345.html
Språkforskeren Unn Røyneland har undersøkt hvordan ungdommer snakker i stasjonsbyen Tynset og byen Røros som ligger fem mil unna Tynset. Røyneland har kommet frem til at ungdommer bruker ulike dialektformer for å vise hvor de føler de hører hjemme sosialt. Ungdommer endrer språkbruk både bevisst og ubevisst, og de tar identitetsvalg gjennom dialektsbruken. Eksempler som blir brukt er at sossene og skaterne vil vise hvem de orienterer seg mot, mens rånerne vil signalisere at de tilhører en helt annen gruppe med språket sitt.
Det at ungdommene beholder dialekten til de forrige generasjonene henger sammen med hvor stolt man er av hjemstedet og dialekten der.
På Røros har dialekten tilhørt det trønderske målføret, og tynsetingen har snakket østerdøl, men det gjør de ikke lenger. Tynsetingen har holdt på noen få særtrekk, men ellers kan det høres ut som de kommer fra Oslos østkant.
Ungdommene som språkforskeren Røyneland snakket med delte seg inn i grupper. Disse gruppene har Røyneland samlet inn i fire hovedkategorier:
1. Rånerne (Tynset), eller busen (det lokale ordet for råner på Røros) er de mest tradisjonsorienterte. De er også de mest positive til dialekt. Rånerne er mer opptatt av lokal natur og kultur, vil gjerne bli boende i bygda og snakker det som blir sett på som den tradisjonelle dialekten.
2. Kultur- og samfunnsinteresserte ungdom. De er både lokalt og urbant orientert. De vil gjerne holde på den opprinnelige dialekten, men de holder ikke så godt på den som de kanskje tror.
3. Idrettsgjengen er mobil og urban orientert. Men de er også lokale gjennom idretten de deltar i.
4. Sossen og skaterne er den gruppen som vil/skal vekk fortest mulig. De er mest negativt innstilt til hjemstedet og opptatt av urbane trender. De snakker mest avslepent i forhold til den opprinnelige dialekten.
I Tynset så er det mange som ikke kjenner til noen dialekt. Tynset ble invadert av folk utenbygds fra begynnelsen av 1900- tallet.
Stasjonsbyen ble invadert av folks utenbygds fra på begynnelsen av 1900-tallet. Rørosbanen (jernbanelinje) skulle bygges ut, og dermed ble sentrum overnattingsplass for reisende. Dette var med på å påvirke språket.
På 1970-tallet kom det andre urbane innflyttningsbølgen. Denne bølgen ser ut til å ha spilt større rolle på Tynset enn på Røros. Språket ble da enda likere bokmål. I dag forsetter denne prosessen, og de snakker mer avslepent på Tynset nå enn i tida etter jernbaneutbyggingens dager.
I Røros er situasjonen en annen. Ungdom der snakker også en annen dialekt enn foreldregenerasjonen, men i mindre grad. På Røros snakker de fortsatt trøndersk.
Røyneland mener at lokalt særpreg er en grunn til at busatte på Røros holder på dialekten i større grad enn på Tynset og andre steder. På Røros er de mer stolte over hjemstedet og dialekten, og graden av positiv identitetsfølelse tilknyttet til stedet spiller en rolle.
Røros lever av å selge historie og tradisjoner til turistene. Røros er gruvebyen med en fascinerende historie og en dialekt som brukes når det skal reklameres for plassen. Dette er med på å motivere innbyggerne til å holde på dialekten, fordi turistene forventer å høre den når de kommer til Røros.
Tynset er ikke profilert på samme måte. Her nevner folk heller det «stygge rådhuset» og den store sparken.
Hypotesen til Røyneland er at det har skjedd en regionalisering. Tynset har nærmet seg Oslo og Røros har nærmet seg Trondheim. I språkutviklingen skjer det ofte på denne måten, storbyene sluker dialekten i områdene rundt.
Når det kommer til dialektutviklingen her på Tjelta så legger jeg merke til at det fins flere forskjellige dialekter her. Jeg merker at det som har mye å si her, er om du er født og oppvokst på Tjelta, eller om du er tilflytter. På Tjelta så er det mange byggefelt, også er det gårder som er litt spredte rundt i områdene rundt byggefeltene. Bøndene snakker mer jærsk enn folk fra byggefeltene. Jeg merker også at mange av tilflytterne er fra Stavanger – området, noe som påvirker dialekten her.
Når det kommer til min egen dialekt, så har jeg alltid snakket Stavangersk, fordi min mor er der i fra. Men når jeg begynte å spille fotball på Klepp, så endret jeg mye på dialekten min, og begynte å snakke mye mer ”grovere”.
Sammendraget er fra denne nettsiden: http://www.dagbladet.no/magasinet/2005/05/31/433345.html
torsdag 5. mars 2009
Kilder
Her er en oversikt over kildene jeg har brukt i særemnet:
- Falne engler – Gunnar Staalesen – Gyldendal
- Varg Veum, Falne engler (2007) – Misofilm
- http://no.wikipedia.org/wiki/Gunnar_Staalesen (26.02.09)
- http://www.vargveum.no/Default.aspx?tabid=507&subtabid=547 (2.3.09)
- http://home.online.no/~tofurnes/litt/emnet.html (26.02.09)
- Spenn –VG 3 – Cappelen 2008 - Anne Lise Jomisko, Tommy Moum, Marianne Texmo (1.3.09)
- http://www.filmweb.no/bilder/multimedia/archive/00122/Bilde_2_Varg_Veum_-_122908b.jpg (bilde, 2.3.09)
- http://www.vg.no/uploaded/image/bilderigg/2008/04/09/1207711120509_408.jpg (bilde, 2.3.09)
- http://www.familia-antikvariat.no/bilder/falne%20engler%202103.jpg (bilde, 2.3.09)
- http://www.levanger.kommune.no/festiviteten/images_4/varg_veum_falne_engler_x.jpg (bilde, 2.3.09)
tirsdag 3. mars 2009
Fordypningsoppgaven mot slutten…
Nå går fordypningsoppgaven mot slutten, og jeg er godt i gang med forberedelsen til fremføringen. Jeg har lest boken ”Falne engler” en gang, og sett filmen to ganger. Problemstillingen jeg har valg er ”Hvordan blir hovedpersonen Varg Veum fremstilt i boken og filmen Falne engler”. Jeg skal da sammenligne, og finne likheter og ulikheter om hvordan Varg Veum blir fremstilt.
mandag 2. mars 2009
lørdag 14. februar 2009
Filmmusikk
Når du jobber med filmadaptasjoner av bøker, så er det slående hvor diskriminert lydsiden av filmen blir, i følge Siss Vik. Det er flere grunner til lydens svake posisjon i filmteori. Historisk sett er film først og fremst bevegelige bilder, og lyden er ikke en essensiell del av filmen. Musikk har tradisjonelt bare ligget i bakgrunnen på film og vært effektfull uten at vi har tenkt og reflektert over den.
Musikk og lyd har alltid vært en viktig del av film, og lydfilmen har til en viss grad videreført og utviklet tradisjonen fra stumfilm. Det er nemlig slik at dyktige filmmusikkvitere legger merke til, og er oppmerksomme på at en stumfilm oftest slett ikke var stum, men ble akkompagnert i kinolokalet av fortellere, piano og effektmakere.
Det er mange avgjørelser for en filmskaper å ta når han legger lyd på en film. Det er både praktiske, stilistiske og fortellermessige avgjørelser som må bli tatt for å skape et helhetlig produkt. Noen av filmskaperne er motivert av kunstneriske ønsker, andre økonomiske og praktiske rammer eller markedsføringshensyn.
Et av filmens problem er hvordan den skal fremstille følelser og sjelsliv på en naturlig måte. Her kan musikk være et viktig hjelpemiddel for å få frem den følelsen. Når musikk blir satt til bevegelige bilder får den nye betydninger fordi det oppstår en ny, audio – visuell tegntype. Når musikk settes til film er den med på å sterke det visuelle uttrykket, og styrker bildenes betydning. Om en scene oppfattes som skummel eller komisk, er i mange tilfeller avhengig av musikksettingen.
Musikk kan på forskjellige vis karakterisere en person. Den kan gi en dybde til en karakter med å utfylle han/henne med egenskaper som vi ikke ser, eller den kan være ironisk. Musikk kan også formidle en karakters følelse uten å fordreie lyden på noen måte.
Det som er viktig, er å innse at filmmusikk alltid har en eller annen innvirkning på bildenes og talens betydning, og at den kan utføre en rekke funksjoner, fra karakterbeskrivelse til ironisk kommentar.
Kilder:
Bjørkvold, Jan Roar: Fra Akropolis til Hollywood, Freidig Forlag, Oslo, 1988 Chatman, Seymour:
Coming to Terms: The Rhetoric of Narrative in Fiction and Film, London and Ithaca, Cornell University Press, 1990
Gorbman, Claudia: Unheard Melodies: Narrative Film Music, British Film Institute, London, 1987
Langkjær, Birger: Filmlyd og filmmusikk: Fra klassisk til moderne film, Museum Tusculanums Forlag, København, 1996
Sammendraget er laget av stoffet på denne siden: http://foreninger.uio.no/boygen/film.htmltorsdag 12. februar 2009
Medieadapsjon
Historie og diskurs
Historie er HVA fortellingen handler om, diskursen er hvordan dette er fremstilt.
Eide Mønster sier det slik: "Med omgrepet diskurs siktar vi til den ferdig forma teksten: novella, romanen, filmen. Diskursen er den filmen vi ser, den teksten vi les, slik filmskaparen eller forfattaren har komponert han. Historia er den synkrone serien av hendingar, innhaldet i forteljinga trekt ut av diskursen og ordna kronologisk. "
Diskurs
Viktig virkemiddel i romanen/fortellingen er ordvalget (kan være rytmisk, suggererende, abstrakt osv.) - fortellingen formidles gjennom ord. I filmen så formidles handlingen gjennom valg av kameravinkel, klipping, musikk. Når bok blir til film er det et diskursivt grep som kan brukes, som er rekkefølgen handlingen blir presentert i. Andre elementer lar seg ikke enkelt overføres (eks. en forfatters valg av beskrivende adjektiv).
Noen film-spesifikke termer:
Establishing shot
Establishing shot betyr etableringsbilde. Etableringsbilde er når det angir hvor vi er og eventuelt tidsrom (dag, kveld, natt). Det er veldig typisk for film, men også i tegneseriestriper at en veksler mellom oversiktsbilder som i etableringsbildet, nærbilder.
Klipping av kontinuitetssekvenser
En scene blir som regel satt sammen av mange filmklipp, og vi legger som regel ikke merke til overgangen fra er klipp til et annet i en film.
180 - graders regelen
180 – graders regelen er scener som ofte består av to mennesker som snakker sammen. Det er visse regler som følges for hvordan det skal filmes og klippes slik at vi tilskuere ikke skal bli ”forvirret”. Det samme vil gjelde for tegneserier.
Forankring og avløysing.
Disse ordene einer seg spesielt for tegneserier (når du skal se på samspillet mellom verbaltekst og bilde i en tegneserie).
Forankring er ei avgrensing av tallet på mulige tolkninger. Det motsatte, når verbalteksten forteller noe som ikke fins i bildet, slik at det tilfører noe nytt til helskapen, kalles for avløysing.
Redundans og samspell
Redundans er når du får følelsen av å få samme informasjon to ganger. I tegneserier er det ikke så vanlig med redundans.
Verbaltekst og bilde gir begge informasjoner, og slik blir det et tydeligere samspill mellom verbalteksten og bilde.
Kilder:
Frederik Hestvold: Når bok blir film (Biblioteksentralen 2007)
Magne Eide Møster "Å fortelje med film"
Stein Homboe Erichsen: Mediedesign 3.0 (Gan Aschehoug, 2007)
Sammendraget er laget av stoffet på denne siden: http://docs.google.com/Doc?id=dhqjd29q_475hhw245dc
Historie er HVA fortellingen handler om, diskursen er hvordan dette er fremstilt.
Eide Mønster sier det slik: "Med omgrepet diskurs siktar vi til den ferdig forma teksten: novella, romanen, filmen. Diskursen er den filmen vi ser, den teksten vi les, slik filmskaparen eller forfattaren har komponert han. Historia er den synkrone serien av hendingar, innhaldet i forteljinga trekt ut av diskursen og ordna kronologisk. "
Diskurs
Viktig virkemiddel i romanen/fortellingen er ordvalget (kan være rytmisk, suggererende, abstrakt osv.) - fortellingen formidles gjennom ord. I filmen så formidles handlingen gjennom valg av kameravinkel, klipping, musikk. Når bok blir til film er det et diskursivt grep som kan brukes, som er rekkefølgen handlingen blir presentert i. Andre elementer lar seg ikke enkelt overføres (eks. en forfatters valg av beskrivende adjektiv).
Noen film-spesifikke termer:
Establishing shot
Establishing shot betyr etableringsbilde. Etableringsbilde er når det angir hvor vi er og eventuelt tidsrom (dag, kveld, natt). Det er veldig typisk for film, men også i tegneseriestriper at en veksler mellom oversiktsbilder som i etableringsbildet, nærbilder.
Klipping av kontinuitetssekvenser
En scene blir som regel satt sammen av mange filmklipp, og vi legger som regel ikke merke til overgangen fra er klipp til et annet i en film.
180 - graders regelen
180 – graders regelen er scener som ofte består av to mennesker som snakker sammen. Det er visse regler som følges for hvordan det skal filmes og klippes slik at vi tilskuere ikke skal bli ”forvirret”. Det samme vil gjelde for tegneserier.
Forankring og avløysing.
Disse ordene einer seg spesielt for tegneserier (når du skal se på samspillet mellom verbaltekst og bilde i en tegneserie).
Forankring er ei avgrensing av tallet på mulige tolkninger. Det motsatte, når verbalteksten forteller noe som ikke fins i bildet, slik at det tilfører noe nytt til helskapen, kalles for avløysing.
Redundans og samspell
Redundans er når du får følelsen av å få samme informasjon to ganger. I tegneserier er det ikke så vanlig med redundans.
Verbaltekst og bilde gir begge informasjoner, og slik blir det et tydeligere samspill mellom verbalteksten og bilde.
Kilder:
Frederik Hestvold: Når bok blir film (Biblioteksentralen 2007)
Magne Eide Møster "Å fortelje med film"
Stein Homboe Erichsen: Mediedesign 3.0 (Gan Aschehoug, 2007)
Sammendraget er laget av stoffet på denne siden: http://docs.google.com/Doc?id=dhqjd29q_475hhw245dc
Sammendrag fra Spenn VG3, s 150 – 158
Adaptasjon
Adaptasjon betyr ”overføring” eller ”tilpasning”. I en adaptasjon låner man en historie fortalt i ett medium og bearbeider den, slik at den fremstår i en versjon i et nytt medium. Eksempel på adaptasjon er når bok blir til film, når film videre blir omformet til dataspill og når romaner blir dramatisert for teaterscenen.
Når du leser en bok, danner du egne bilder i hodet av hvordan personer ser ut, og hvordan landskapet rundt er fremstilt. Men når bok blir til film, er det regissøren sin tolkning av boken som blir fremstilt.
Tilnærmingsmåter
Adaptasjon kan foregå på flere måter. Filmatisering kan f. eks være tro mot boken, og ligge svært tett opp mot den. Men det vil alltid være snakk om å redusere innholdsmomenter og tilpasse bokteksten til filmmediet. Filmen forteller hovedsakelig gjennom bilder, dialoger og musikk. Vi som ser filmen oppfatter gjerne disse virkemidlene annerledes enn vi gjør når vi leser boken.
En annen måte å adaptere på er å bruke boken som utgangspunkt, men ellers fortelle og ta egne veier i fortellingen.
Analyse
Når du skal foreta en analyse av adaptasjoner så kan du velge å fokusere på utvalgte elementer. Det blir alt for mye, og alt for stort å ta føre seg hele romanen og filmen. Det som er viktig er at du selv finner en problemstilling som du selv syns er interessant og spennende. Eksempler på problemstillinger er f. eks fremstillingene av personene, stemningen, språket eller symbolikken.
Handling
Det kan være lurt å se på handlingen i boken først, og skrive et kort handlingsreferat. Deretter kan en se filmen, og undersøke hva filmen har tatt med, og hva som er utelatt fra boken.
Når du sammenligner handlingene i bok og film så er det viktig å stille spørsmålet om hvorfor regissøren har gjort de valgene han har tatt. Hvorfor har han lagt vekt på dette? Hvorfor har han ikke tatt med den scenen, og hvorfor har han valgt denne? Hvorfor har han valgt denne skuespilleren?
Komposisjon/dramaturgi
Ved analyse av en roman og novelle brukes ordet komposisjon. Ved filmanalyse brukes ordet dramaturgi. Hvordan er tidsrekkefølgen presentert i boken? Begynner den in media res eller med en presentasjon av personer og konflikt? Bygges handlingen opp mot et klimaks? Begynnelsen og slutten på filmen og romanen er ofte ulike. I film har anslaget (starten på filmen), slutten, lyden, språket, klipping og farger stor betydning.
Personer
Hovedpersonene i en bok pleier å være de samme i filmen. Men det hender at det er færre personer med i filmen, enn i boken. Grunnen for det er at når vi leser så har vi bedre tid til å ha oversikt over personer, mens i filmer er det så kort tid til å bli ”kjent” med personene.
Fortellerforhold
Dersom boken har en 1 – personsforteller, kan det være vanskelig å overføre den til film. En mulighet er da å bruke voice – over (fortellerstemme). 1 – personsfortelleren kan også gjengis gjennom et subjektivt kamera (kameraet er plassert i skulderhøyde til personen slik at vi kan se i hans ”ståsted”). Dersom boken er en 3 – personsfortelling kan den enten ha en allvitende forteller (fremstilles gjennom oversiktsbilder) eller en forteller med begrenset viten (veksle mellom ulike kameravinkler og synsvinkler).
Miljø
I hvilket miljø foregår handlingen i romanen? Hvordan presenteres tid, sted, sosiale og økonomiske forhold som hovedpersonene lever under? Er dette ivaretatt i filmen, eller er handlingen flyttet til en annen tid eller et annet sted?
Ofte er det slik at eldre bok blir modernisert når den blir til film. Handlingen flyttes da fra fortiden til samtiden. Da blir filmen mer oppdatert og aktuell.
Språk
Har filmen ivaretatt språket i boken? Er dialekten den samme, snakker de et annet språk?
Lyd
Lyd er en av filmenes mediespesifikke uttrykk. Lyden er mer på å bestemme vår tolkning av filmen. Reallyd er den lyden som naturlig hører med i bildet, mens effektlyd er all lyd som blir lagt til.
Musikk er en type lyd som er svært viktig i film. Musikken forsterker bildene, og kan formidle til en motsatt stemning. F. eks dersom en scene er skummel, så er det skummel musikk i bakgrunnen.
Symboler
Dersom en bok er symbolladet, kan det gjenskapes på flere måter i film. En måte er å bruke rekvisitter (en mindre kulisse som brukes til å fremheve hva en mener og peker til). Et eksempel på det er den kremgule kommoden i ”Tatt av kvinnen”. Denne kommoden beskriver Mariannes personlighet, og skiller seg ut i leiligheten til den mannlige hovedpersonens leilighet.
Tematikk
En bok har ofte et større tematisk mangfold enn det filmen velger å gjengi. Filmen har også andre måter å fremstille tematikken på enn boken.
Egen vurdering av adaptasjonen
I en analyse kan du si din egen mening/ ditt eget syn på om adaptasjonen var vellykket eller ikke. Begrunn synspunktene dine.
Kilde:
Spenn – Norsk for studieforberedende utdanningsprogram VG 3 – Cappelen 2008 - Anne Lise Jomisko, Tommy Moum, Marianne Texmo – s. 150-158
Adaptasjon betyr ”overføring” eller ”tilpasning”. I en adaptasjon låner man en historie fortalt i ett medium og bearbeider den, slik at den fremstår i en versjon i et nytt medium. Eksempel på adaptasjon er når bok blir til film, når film videre blir omformet til dataspill og når romaner blir dramatisert for teaterscenen.
Når du leser en bok, danner du egne bilder i hodet av hvordan personer ser ut, og hvordan landskapet rundt er fremstilt. Men når bok blir til film, er det regissøren sin tolkning av boken som blir fremstilt.
Tilnærmingsmåter
Adaptasjon kan foregå på flere måter. Filmatisering kan f. eks være tro mot boken, og ligge svært tett opp mot den. Men det vil alltid være snakk om å redusere innholdsmomenter og tilpasse bokteksten til filmmediet. Filmen forteller hovedsakelig gjennom bilder, dialoger og musikk. Vi som ser filmen oppfatter gjerne disse virkemidlene annerledes enn vi gjør når vi leser boken.
En annen måte å adaptere på er å bruke boken som utgangspunkt, men ellers fortelle og ta egne veier i fortellingen.
Analyse
Når du skal foreta en analyse av adaptasjoner så kan du velge å fokusere på utvalgte elementer. Det blir alt for mye, og alt for stort å ta føre seg hele romanen og filmen. Det som er viktig er at du selv finner en problemstilling som du selv syns er interessant og spennende. Eksempler på problemstillinger er f. eks fremstillingene av personene, stemningen, språket eller symbolikken.
Handling
Det kan være lurt å se på handlingen i boken først, og skrive et kort handlingsreferat. Deretter kan en se filmen, og undersøke hva filmen har tatt med, og hva som er utelatt fra boken.
Når du sammenligner handlingene i bok og film så er det viktig å stille spørsmålet om hvorfor regissøren har gjort de valgene han har tatt. Hvorfor har han lagt vekt på dette? Hvorfor har han ikke tatt med den scenen, og hvorfor har han valgt denne? Hvorfor har han valgt denne skuespilleren?
Komposisjon/dramaturgi
Ved analyse av en roman og novelle brukes ordet komposisjon. Ved filmanalyse brukes ordet dramaturgi. Hvordan er tidsrekkefølgen presentert i boken? Begynner den in media res eller med en presentasjon av personer og konflikt? Bygges handlingen opp mot et klimaks? Begynnelsen og slutten på filmen og romanen er ofte ulike. I film har anslaget (starten på filmen), slutten, lyden, språket, klipping og farger stor betydning.
Personer
Hovedpersonene i en bok pleier å være de samme i filmen. Men det hender at det er færre personer med i filmen, enn i boken. Grunnen for det er at når vi leser så har vi bedre tid til å ha oversikt over personer, mens i filmer er det så kort tid til å bli ”kjent” med personene.
Fortellerforhold
Dersom boken har en 1 – personsforteller, kan det være vanskelig å overføre den til film. En mulighet er da å bruke voice – over (fortellerstemme). 1 – personsfortelleren kan også gjengis gjennom et subjektivt kamera (kameraet er plassert i skulderhøyde til personen slik at vi kan se i hans ”ståsted”). Dersom boken er en 3 – personsfortelling kan den enten ha en allvitende forteller (fremstilles gjennom oversiktsbilder) eller en forteller med begrenset viten (veksle mellom ulike kameravinkler og synsvinkler).
Miljø
I hvilket miljø foregår handlingen i romanen? Hvordan presenteres tid, sted, sosiale og økonomiske forhold som hovedpersonene lever under? Er dette ivaretatt i filmen, eller er handlingen flyttet til en annen tid eller et annet sted?
Ofte er det slik at eldre bok blir modernisert når den blir til film. Handlingen flyttes da fra fortiden til samtiden. Da blir filmen mer oppdatert og aktuell.
Språk
Har filmen ivaretatt språket i boken? Er dialekten den samme, snakker de et annet språk?
Lyd
Lyd er en av filmenes mediespesifikke uttrykk. Lyden er mer på å bestemme vår tolkning av filmen. Reallyd er den lyden som naturlig hører med i bildet, mens effektlyd er all lyd som blir lagt til.
Musikk er en type lyd som er svært viktig i film. Musikken forsterker bildene, og kan formidle til en motsatt stemning. F. eks dersom en scene er skummel, så er det skummel musikk i bakgrunnen.
Symboler
Dersom en bok er symbolladet, kan det gjenskapes på flere måter i film. En måte er å bruke rekvisitter (en mindre kulisse som brukes til å fremheve hva en mener og peker til). Et eksempel på det er den kremgule kommoden i ”Tatt av kvinnen”. Denne kommoden beskriver Mariannes personlighet, og skiller seg ut i leiligheten til den mannlige hovedpersonens leilighet.
Tematikk
En bok har ofte et større tematisk mangfold enn det filmen velger å gjengi. Filmen har også andre måter å fremstille tematikken på enn boken.
Egen vurdering av adaptasjonen
I en analyse kan du si din egen mening/ ditt eget syn på om adaptasjonen var vellykket eller ikke. Begrunn synspunktene dine.
Kilde:
Spenn – Norsk for studieforberedende utdanningsprogram VG 3 – Cappelen 2008 - Anne Lise Jomisko, Tommy Moum, Marianne Texmo – s. 150-158
onsdag 11. februar 2009
Fordypningslogg 11.februar
I dag brukte jeg økten på å lese videre i boken "Falne engler". Jeg diskuterte også ulike problemstillinger med noen i klassen, slik at jeg kunne få litt idéer. Det jeg har kommet frem til er at jeg ikke velger problemstilling før jeg har lest boken ferdig. Grunnen for det er at det er begrenset med tid og hva en kan få snakket om i en fremføring, derfor må problemstillingen være mer spesifikk.
tirsdag 10. februar 2009
”Tatt av kvinnen”
Tatt av kvinnen er skrevet av forfatteren Erlend Loe i 1993. Boken ble godt mottatt, og høsten 2007 laget regissøren Petter Næss film av romanen. Denne analysen er en sammenligning av de 5 første minuttene av filmen ”Tatt av kvinnen” og et utdrag fra norskboken Spenn VG3 (Cappelen). Analysen handler blant annet om hva som er tatt med av handlingen, hva som er utelatt, hva som er lagt til og hva som er endret.Når jeg sammenligner de første minuttene i filmutgaven og utdraget, finner jeg både likheter og ulikheter. Både filmen og utdraget begynner med tankene til hovedpersonen. Det er han som er jeg - personen både i filmen og boken. Men i filmen så avbrytes tankene med at Marianne fullfører setninger, og snakker om stillhet. I boken så er det kun tankene til jeg – personen som blir skildret til leserne.
Ellers så blir det i utdraget skildret mye over valget jeg – personen skal ta, om han skal ha på seg bukse eller underbukse når Marianne kommer og ringer på om kvelden. Dersom han tar underbukse håper han at hun tar ”hintet” om at han hadde lagt seg, og derfor går hjem. I filmen blir dette ikke nevnt eller beskrevet. Men handlingen som skjer etterpå er tatt med i filmen. Det er når Marianne kommer inn og setter seg. Da begynner hun å snakke om sin far og hennes oppvekst. Jeg – personen sovner, men bråvåkner og får med seg en spesiell episode fra Mariannes barndom. Jeg – personen blir sjokkert over hva hun forteller, og engasjerer seg og råder henne.
Videre i utdraget står det om at jeg – personen får en telefon på jobb av Slind – Hanssen, som viser seg å være faren til Marianne. Denne scenen har regissøren valgt å ta med senere i filmen.
Videre i utdraget fra boken står det at Marianne begynte å komme oftere, noe som jeg også får inntrykk av i filmen.
Jeg – personen og Marianne går på kino, og i boken får jeg inntrykk om at kinoen er avtalt, mens i filmen kommer det som en overraskelse for jeg – personen. I filmen treffes de ute på gaten, og Marianne insisterer på at de skal gå og se en film. De går inn på en kafé etter filmen for å snakke om handlingen, men dette vises ikke i filmen. Ellers så har Marianne et behov for å snakke om filmen de så, og både i utdraget og i filmen lager Marianne en egen slutt på filmen. Hun mener at jeg – personen som hoppet ned et fjell, fikk vinger og fløy opp mot himmelen for å takke menneskene for livet. Jeg – personen begynte å gråte av filmen og syns den var trist.
Det jeg får inntrykk av er at karakteren av Marianne er veldig overdreven. Jeg syns at Marianne virker plagsom i både utdraget og filmen, men hun blir fremstilt mer overdrevent i filmen. Grunnen for at de har valgt å ha karakteren til Marianne slik, er nok fordi hun skal fremstilles som mer påtrengende og spesiell. I filmen så dukker hun overraskende opp over alt. Jeg – personen syns jeg blir fremstilt som en forsiktig person med vansker for å si sine egne meninger. Han virker sjenert.
onsdag 4. februar 2009
"Falne engler"
tirsdag 3. februar 2009
Første økt med fordypningsoppgave, tirsdag 3.2
Når bok blir til film..
Jeg har lenge gått å grublet på hva slags oppgave jeg skal velge som fordypningsoppgave. Jeg har bestemt meg for å sammenligne og analysere en av Gunnar Staalesens bøker om Varg Veum med filmen. Jeg har kommet frem til to altaernativer; "Kvinnen i kjøleskapet" eller "Falne engler". Boken "Falne engler" fant jeg ikke på skolebiblioteket, så jeg skal innom en bokhandler senere i dag å kjøpe den. Boken "Kvinnen i kjøleskapet" har jeg fått låne, og jeg har derfor begynt å lese boken denne timen.
Jeg har lenge gått å grublet på hva slags oppgave jeg skal velge som fordypningsoppgave. Jeg har bestemt meg for å sammenligne og analysere en av Gunnar Staalesens bøker om Varg Veum med filmen. Jeg har kommet frem til to altaernativer; "Kvinnen i kjøleskapet" eller "Falne engler". Boken "Falne engler" fant jeg ikke på skolebiblioteket, så jeg skal innom en bokhandler senere i dag å kjøpe den. Boken "Kvinnen i kjøleskapet" har jeg fått låne, og jeg har derfor begynt å lese boken denne timen.
Abonner på:
Innlegg (Atom)